Hei igjen.

Jeg leste nettopp et utkast til et innlegg jeg skrev for en stund siden, men som aldri ble publisert. Det handler om hvor teit jeg synes ringenes herre er. At jeg synes de heier for mye på de "snille". At det er vestlig propaganda. Jeg konkluderer med at den glorifiserer folkemord på uskyldige. Usikker på om jeg tør å publisere det. Trolig gjør jeg det etterhvert.


Jeg ser mye morsomt for tiden. Tror jeg vil fokusere en del på det fra nå av. Her kommer det en lang historie, som et eksempel. Snart kommer det flere.


Kortversjonen er: "Mann sykler veldig sent i et stort veikryss"

Høres det spennende ut? Les videre for alle detaljer. Litt utover i historien gir jeg til og med karakteren et navn. Det er nokså spennende.


I dag var det en forholdsvis stor mann som syklet. Og det på en sykkel med de tynneste dekkene jeg noen gang har sett. Det var snakk om millimetre. Og han hadde ikke kontroll i det hele tatt. Han var på vei ut fra krysset ved oslo city, med retningen mot stortorvet. Da han så det kom en buss bak han, valgte han å trekke ut mot siden. Siden han syklet veldig sent, vinglet han kraftig (husk at hjulene var tynne). Bussen framstod usikker, men offensiv. Han selv slet tydelig både med giret, og fikk aldri helt festet bena på pedalene. Jeg fikk sympati for han. Det så ikke så enkelt ut. Bussen holdt på sin side roen, og endelig fikk han kavet seg ut mot siden, og satt det ene benet på fortauet. Han var tydelig forbannet (husk at han forholdsvis stor). Jeg var lettet på hans vegne, og ventet fortsatt på rød mann.

Men da jeg trodde han innså sine egne begrensinger når det gjaldt å sykle midt i et av oslos mest trafikerte veikryss, tok jeg feil. Han gikk verken av sykkelen, tok turen opp på fortauet, eller fortsatte i retningen han opprinnelig hadde satt seg. Nå skulle han krysse hele krysset, mot det nyrevonerte trikkestoppet foran oslo s. Det var galskap å se på. Han hadde nå om mulig enda mindre kontroll. Og jeg har fortsatt ikke nevnt at han på seg tettsittende sykkelklær og hjelm. I kraftige farger. Veldig tettsittende og kraftige farger. (Husk også at han hadde veldig tynne hjul). Han fikk fortsatt ikke kontroll på giret, og fikk fortsatt ikke plantet bena på pedalene. Han var malplassert. Og det i en hastighet på omtrent 2km/t. Jeg var bekymret for han. Med så mye iver fortjente han noe bedre. Fortsatt ventet jeg på grønn mann. Med alt som skjedde, føltes det som en evighet, men tror egentlig ikke det var så veldig lenge.

Tilbake til Fantomet. Igjen kom det en buss bak han. Midt ute i krysset. Bussen valgte å tute. Fantomet ignorerte og kjørte konsekvent inn i den smale passasjen, reservert busser. Bussen utrykte sterk irritasjon, men fikk ikke noe respons. Det var ikke et eneste tegn på at bussen skulle få noe forkjørsrett av denne karen. Han måtte bare la Fantomet kjøre sitt eget løp. Denne gangen skulle han ikke la seg affisere av andre og større fremkomstmidler. Men det gikk så sinnsykt sent. Jeg har faktisk aldri sett en sykkel rulle så sent, uten å stå stille, for ikke å si rulle bakover. Og det i en slak nedoverbakke. Jeg kunne hvisket fortere enn han syklet. Et kamera fra 1800-tallet hadde lett greid å få han i fokus. Selv i galskapen var det balanse i verdensklasse. Han burde begynne å gå på line. Det gikk så sent. Så forsvant han ut av bildet, og jeg fikk grønn mann.


Hvor er egentlig moralen?