Den Uridealistiske Bloggen

Hei igjen.

2009-09-28T19:20:00.004+02:00

Jeg leste nettopp et utkast til et innlegg jeg skrev for en stund siden, men som aldri ble publisert. Det handler om hvor teit jeg synes ringenes herre er. At jeg synes de heier for mye på de "snille". At det er vestlig propaganda. Jeg konkluderer med at den glorifiserer folkemord på uskyldige. Usikker på om jeg tør å publisere det. Trolig gjør jeg det etterhvert.

Jeg ser mye morsomt for tiden. Tror jeg vil fokusere en del på det fra nå av. Her kommer det en lang historie, som et eksempel. Snart kommer det flere.

Kortversjonen er: "Mann sykler veldig sent i et stort veikryss"

Høres det spennende ut? Les videre for alle detaljer. Litt utover i historien gir jeg til og med karakteren et navn. Det er nokså spennende.

I dag var det en forholdsvis stor mann som syklet. Og det på en sykkel med de tynneste dekkene jeg noen gang har sett. Det var snakk om millimetre. Og han hadde ikke kontroll i det hele tatt. Han var på vei ut fra krysset ved oslo city, med retningen mot stortorvet. Da han så det kom en buss bak han, valgte han å trekke ut mot siden. Siden han syklet veldig sent, vinglet han kraftig (husk at hjulene var tynne). Bussen framstod usikker, men offensiv. Han selv slet tydelig både med giret, og fikk aldri helt festet bena på pedalene. Jeg fikk sympati for han. Det så ikke så enkelt ut. Bussen holdt på sin side roen, og endelig fikk han kavet seg ut mot siden, og satt det ene benet på fortauet. Han var tydelig forbannet (husk at han forholdsvis stor). Jeg var lettet på hans vegne, og ventet fortsatt på rød mann.

Men da jeg trodde han innså sine egne begrensinger når det gjaldt å sykle midt i et av oslos mest trafikerte veikryss, tok jeg feil. Han gikk verken av sykkelen, tok turen opp på fortauet, eller fortsatte i retningen han opprinnelig hadde satt seg. Nå skulle han krysse hele krysset, mot det nyrevonerte trikkestoppet foran oslo s. Det var galskap å se på. Han hadde nå om mulig enda mindre kontroll. Og jeg har fortsatt ikke nevnt at han på seg tettsittende sykkelklær og hjelm. I kraftige farger. Veldig tettsittende og kraftige farger. (Husk også at han hadde veldig tynne hjul). Han fikk fortsatt ikke kontroll på giret, og fikk fortsatt ikke plantet bena på pedalene. Han var malplassert. Og det i en hastighet på omtrent 2km/t. Jeg var bekymret for han. Med så mye iver fortjente han noe bedre. Fortsatt ventet jeg på grønn mann. Med alt som skjedde, føltes det som en evighet, men tror egentlig ikke det var så veldig lenge.

Tilbake til Fantomet. Igjen kom det en buss bak han. Midt ute i krysset. Bussen valgte å tute. Fantomet ignorerte og kjørte konsekvent inn i den smale passasjen, reservert busser. Bussen utrykte sterk irritasjon, men fikk ikke noe respons. Det var ikke et eneste tegn på at bussen skulle få noe forkjørsrett av denne karen. Han måtte bare la Fantomet kjøre sitt eget løp. Denne gangen skulle han ikke la seg affisere av andre og større fremkomstmidler. Men det gikk så sinnsykt sent. Jeg har faktisk aldri sett en sykkel rulle så sent, uten å stå stille, for ikke å si rulle bakover. Og det i en slak nedoverbakke. Jeg kunne hvisket fortere enn han syklet. Et kamera fra 1800-tallet hadde lett greid å få han i fokus. Selv i galskapen var det balanse i verdensklasse. Han burde begynne å gå på line. Det gikk så sent. Så forsvant han ut av bildet, og jeg fikk grønn mann.

Hvor er egentlig moralen?

2009-04-27T18:04:00.009+02:00

Vår og varmt og dager som inneholder alt. Oppsummmering av de siste dager: Fredag var jeg på åpning av en kunstutstilling til Westerdals Art Direction-klasse. Det var både gratis gin, tonic, druer, og ritz. Gikk videre opp i frognerparken og så på folk som hoppet gjennom busker. Lørdag var det grilling i Frognerparken og Novafest. Brannalarmen gikk, og greide å komme inn på konsert med Chrome Hoof, som var sinnsykt fett (masse sølvdrakter), og senere på kvelden havnet jeg både på radioen og på nasch med tidligere nevnte band. Søndag var jeg turist i egen by. Oslo spanderte et magisk kort som gjorde at du gjorde man kom gratis inn på alt, og derfor besøkte jeg nesten utelukkende alt. Traff blant annet Erlend Loe på Kon-Tiki Museet, noe jeg synes var litt fint. Og forrige helg var jeg en tur i København, som du ser på bildet under.

Turist i København.

2009-03-11T17:42:00.004+01:00

Hadde en syyyk opplevelse på t-banen her om dagen. Frida var og der. Vi satt på de setene som er langs vinduet. Du vet de som er fire på rad, og flipper når du reiser deg. Plutselig dukker det opp en mann foran oss. Jeg trodde han skulle selge noe, så jeg sa nei takk. Men han sa billettkontroll. Da sa jeg, ja takk, og viste han billetten min. Jeg har månedskort. Har alltid hatt månedskort. Jeg stusset litt over at han brukte så lang på å studere den. Er den allerede utdatert?, tenkte jeg for meg selv. Neida, jeg kjøpte det jo nettopp, kan ikke ha gått ut enda. Jeg slo bastant fra meg tanken. En måned er ikke en måned for ingenting. Kan ikke ha gått mer enn en uke. Kanskje to. Men ikke en måned. Kjøpte det jo den gangen meg og Adam skulle til byen og kjøpe is. Og det husker jeg som om det var ikke så veldig lenge siden. Da satt vi forresten i Karl Johan, og spiste pistasj-is med sjokoladekjeks, men det er annen historie. Dette må være en spøk, og det atpåtil en skikkelig dårlig en, ropte jeg voldsomt høyt til kontrolløren. Nei jeg gjorde ikke det, og tenkte aldri på det heller. Jeg satt igrunn bare der og sa ingenting. En sang hadde ikke hjulpet denne gangen. Men kanskje det var dårlig trykk så tallene er utydelige? Eller trengte han briller? Likte han meg ikke lenger? Det var jo aldri meningen at det skulle bli sånn. Jeg mente det godt. Håper han kan tilgi meg, en gang. Så sier han plutselig at jeg må kjøpe billett på neste stasjon. Jeg sier, å? Men innen han rekker å svare, er han forsvunnet. Jeg ser på billetten. 9.mars 15.55 virker den til. Så ser jeg på klokken. 9.mars 15.53. Wow! Det var på hengende håret sa jeg til meg selv.

Bilder. Det er morsomt.

2009-03-08T22:44:00.024+01:00

Var i Bergen og spikret sammen litt leken musikk.

Skikkelig chill jobb, som han i Drammen sa.

Ole Emil klippet Vegard så han ble dritfin på håret.

Lurte meg til en frekk bart i en kort periode.

2009-01-16T00:48:00.002+01:00

Ny yoghurt i kjøleskap. Vegard er deleren. Han setter de uvitende i kjøleskapet. Tror han får de fra en hemmelig plass, som jeg tipper at jeg ikke har lov å nevne med navn her, da han jobber for det hemmelige politi. En gang hadde yoghurten stått ute i en uke. Den smakte like godt. Tenker å spise dagens i morgen. Det er den røde.

Siden sist er jeg blitt 21 år, noe som har blitt feiret, til grader, ikke misforstå. Demonstrasjon og en bivånet herjing. Supplert med Dollys. Israel er terrorist, hvorfor ikke.

Søkt jobb i barnehage, men de ville bare ha folk med erfaring, som var manglende fra meg. Men jeg har spilt en del Rock Bband da. Vi kjøpte det forrige uke, spiller både trommer og gitar på hard, synger ikke. Mye moro for penger.

2008-12-07T18:59:00.005+01:00

Elementer ved en lørdag formiddag, i en litt kronologisk rekkefølge:

Det er formiddag. Jeg tar t-banen til Nationalteateret. Reisen går knirkefint. Ved framkomst begynner jeg å spankulere oppover (nedover?) Karl Johan, og ser at det er en god del mennesker tilstede, som seg hør og bør. Passerer Hard Rock Cafe og Fridays, og tenker at slike steder kommer nok aldri en som meg, til å kunne spise på. Jeg går videre, og har allerede rukket å se to musikere forkledd som julenisser. Den ene spiller up-beatete julesanger på en rød marimba, og han andre spiller saksofon, med innlagt rytme i en hvit boomblaster. Det hørtes ut som de hadde nogenlunde det samme reportoaret. Jeg fortsetter til Body Map, og spør ekspeditrisen om hun har klistermerker. Hun har en hel bok med klistermerker, men ingen av de var så veldig fengende (hun hadde blink 182), så jeg går videre til Youngstorget. Der kom det en jente (pen). Hun påstod at jeg så ut til å være lommekjent i Oslo, så derfor spurte hun meg om jeg visste om en karnevalbutikk med masse parykker. Hun var veldig ivrig, særlig når hun snakket om parykkene. Det som er litt morsomt, er at jeg faktisk visste om en karnevalbutikk med masse parykker, den ligger i parallellgaten til Karl Johan, rett til venstre for Stortinget, så da fortalte jeg det til henne, og vi kunne nok begge konkludere med at det hadde vært en hyggelig samtale. Men etterpå angret jeg litt. Jeg angret litt på at jeg ikke sa at jeg skulle samme veien, og at jeg i grunn like så godt kunne vise henne veien selv, personlig. Så kunne jeg etterpå spørre om vi skulle ta en kaffe, og kanskje mer. Men det gjorde jeg altså ikke. Jeg gikk tilbake til Egertorget, og så er jeg plutselig midt i mølja på en konsert med Di Derre. De avsluttet med sangen om jenter som kommer, og den slo godt an blant tilskuerene. Når konserten var ferdig, følte jeg at inntrykkskvoten var brukt opp, og jeg gikk hjem, glad.

2008-11-23T15:02:00.004+01:00

Jeg er ufrivillig allergisk mot gateselgere. Når noen vil selge meg omega3 er det en fast prosedyre. Man sier nei, de bringer fram kapselboksen på det rene, og spør om jeg er sikker (de er ofte svenske), jeg rister lett flau på hodet, og funderer lett på om jeg ser ut som en som velvillig knasker på omega3piller, til morgen og kvelds, men i det jeg kommer fram til at de sikkert bare driver gjøn med meg, så begynner de å løpe etter meg. I et fullverdig firsprang.

Jeg øker selv marsjfarten, mens jeg hører skrikene formerer seg i bakgrunnen. Omega3skrikene. Det er helt grusomt. Helsefriker med svære øyenbryn og altfor tynt stemmebånd skriker med sine liksom-hese sexy stemme, og tror de er kule fordet de ikke gidder å spise fisk. (Egentlig er de duster, men det kommer jeg tilbake til) Omega3jenter er jævlige skal jeg si. Først ser de sunne og spreke ut, men når man kommer på innsiden av de, er det satan selv man ser, for å ikke si avkommerne. Både de søte små melketenne og brunkremen blekner i forhold til manipulasjon de driver overfor de annenrangs "kundene" sine. De tror de er best. Egentlig er de duster, de vet det bare ikke selv, siden de er så dustete.

De kommer nærmere. Jeg hører pesing. Det er jeg som peser. De bare løper og smiler hånlig til alle forbipaserende, alltid på jakt etter nye "kunder". De små skrittene knuser brosteinen (på grunn av de er så dustete). Og siden de tross alt bruker omega3 (og garantert treningstudio, for å ikke si spinning), så tar de meg raskt igjen. De spør om jeg nå innser at jeg kanskje kunne trengt litt piller, når til og med en jente greier å ta meg igjen. Da tar jeg fram det hemmelig trikset mitt. Jeg spør om jeg kan se litt på brosjyrene hennes, helt oppriktig. Så går jeg helt inntil henne. Hun liker det sikkert, den dusten. Men akuratt i det hun tror hun har meg i en hul hånd, klapser jeg henne lett på baken. Da skjønner hun slaget er tapt, og begge går hver til sitt.

2008-11-17T22:24:00.002+01:00

På samme måte som Jamba har de beste tilbudet innen ringetoner og mobilspill, så har Lokalavisen Agder det beste tilbudet av gode vitser.

En kar hadde vansker med å skaffe seg en kjæreste, så han spurte en av sine venner om han hadde et godt råd.
-Ja, det har jeg. Du kan prøve å ta en tur på diskotek. Der kan du by opp en dame og holde henne litt tett og hviske noen ømme ord i øret hennes
-Ok! Det vil jeg forsøke! Vennen fulgte med og så ham forlate diskoteket med ei dame. Neste dag spurte han hva som skjedde:
-Jo altså. Vi kom hjem til henne og vi var så vidt kommet innenfor døra, så kasta hu alt tøy og stod der og vifta med armene mens hun ropte:
-Pisk meg! Pisk meg!
-Så, sa vennen - og hva gjorde du da?
-Tja, jeg hadde jo ingen pisk så jeg bare skalla te ho!

2008-11-16T16:00:00.002+01:00

Hva har skjedd med touch-metoden? Når data ble populærkultur, snakte alle om touch. En helt elementær kunnskap for å kunne skrive raskt på tastaturet. Det var touch. Jeg husker at man skulle ha fingrene i et fast bestemt utgangspunkt, når skriveprosessen startet, for så å gi hver finger disposisjon til en avgrenset del av tastaturet. Tommelen skulle for eksempel brukes til space-knappen. Nå snakker ingen om touch lenger.

2008-11-15T00:42:00.001+01:00

Konsert med Satyricon. Jææævli fett nok ass!

2008-11-14T17:57:00.003+01:00

La kortet i baren på Fru Burums i går, noe jeg aldri har gjort før. Lagt kortet i baren, altså. Verken på Burums, eller andre plasser. Jeg foretrekker å betale kontant. På Burums røyker de sigarillos, og når de kjøper hvitvin og et glass vann, så tar de isbitene fra vannet (med bare hendene), og putter de i hvitvinen, mens vannet (uten isbitene), lar de stå igjen. Det er visst sånn de gjør det på vestkanten. Jeg pleier holde meg borte fra vestkanten, mye på grunn av hvordan de behandler hvitvinen. Men, kort i baren. Jeg likte den befriende følelsen av å bare kunne si at jeg ville ha en øl, og så fikk jeg en øl. Uten penger involvert. Akkurat som om det var gratis. Jeg kjøpte bare én øl da. Men det var moro likevel. Kanskje jeg snart gjør det igjen. I alle fall i januar, når jeg får 16000 penger på kontoen. Da skal jeg kjøpe alle drinkene de har. På en gang. Det trekker nok damer. En mann som har kontroll over femten drinker på bardisken, fortjener damer. Det er min oppriktige mening.

Tilbakelagte Hemninger

2008-11-11T23:22:00.000+01:00

Alvorlig. Lenge siden jeg har skrevet noe nå. Jeg følte det var på tide med en ny blogg. Som en ny start. Jeg har jo tross alt flyttet til Oslo, og her opererer de helt annerledes enn det man er vant til.

Hva holder du på med for tiden?

Jeg fester, drikker, danser, hopper, digger, jubler, og later som jeg er forfatter, kunne jeg ha svart. Men det holder ikke. Jeg må si at jeg studerer, og det gjør jeg jo. Jeg har forresten tenkt å begynne å jobbe også. Snart. Kanskje i barnehage. Eller på et postkontor. Men først og fremst, jeg studerer. Jeg tar et årstudium i kristendom. Er du blitt kristen? Nei, jeg har nok ikke det. Hele greia er nokså tilfeldig. Men jeg liker det. Jeg har lenge kritisert kristendommen, og religion generelt. Og jeg er (fortsatt) sterkt kritisk til religionens altfor store makt i verden, med alt den innehar av intoleranse og dobbeltmoral. Og med det utgangspunktet, hva er vel da bedre, enn å virkelig sette seg inn i saken, studere det grundig, og så i tillegg på et nobelt universitet. Jeg må finne ut; Hva er dealen, lizm?

Jeg lar meg overvelde. Og inspirere. Det har jeg lært om meg selv. Jeg er veldig åpen og tolerant. Kanskje i overkant. Ellers så blir kanskje forsterket ved at jeg går på et teologisk fakultet. Jeg blir litt sjokkert over meg selv når jeg innser akkurat det siste der. For et halvt år siden, hadde jeg aldri trodd det. At jeg skulle studere på et teologisk fakultet. Vi har et eget kapell, og det sier vel sitt. Men religion er jo tross alt fett, sier de lærde. Og neste år skal jeg begynne på Sosionom uansett. Det er mitt kall, tror jeg.

Oslo er for min del konsert. Jeg har sett blant annet sett Justice, The Wombats, Johnossi, Okkervil River, Katzenjammer, og The Dø. Og på fredag vil jeg se Satyricon. Hvis jeg får lov.

Jeg bor i blokk. Sjette etasje, og med en heis som alltid er i ustand. En fredag var det noen tyskere som knuste døren til heisen. I femte etasje. Masse knust glass på gulvet. De må ha sparket. Eller brukt slegge. Jeg lover, det kan umulig ha vært et uhell. Uansett hva du sier. Det kan ikke ha vært et uhell! Apropos heis. En gang stoppet heisen når jeg skulle ned. Det vil si. Av en eller annen grunn så begynte den å gå oppover. Den skulle jo helst nedover. Jeg skulle tross alt ut av bygget. Og ut er ikke opp. Det har det aldri vært. Men før jeg fikk tenke mer på den problemstillingen, kom det et smell, og alt ble mørkt. Fillern, tenkte jeg. Så måtte jeg bite i det sure eplet og trykke på alarmklokken i heisen. Da dukket det opp en dame. Jeg fortalte ærendet mitt. Hun forstod hva jeg mente. En halvtime senere kom det en vekter. Han forstod ikke hva jeg mente. Eller, han sa i alle fall ingenting. Men han fikk meg ut. Han følte vel at det var nok. Ekte menn trenger ikke dullete småprat når de har vært fastlåst i en heis, og vektere, som sikkert hjelper folk ut av heiser hele dagen, trenger ikke nødvendigvis spørsmål om hvordan heisen kan stoppe slik som dette. Jeg angrer på at jeg ikke sa "Heisann". Det hadde nok løsnet opp stemningen. I steden unnskyldte jeg meg, og sa jeg ikke hadde gjort noe galt. "Jeg har i alle fall ikke brukt narkotisk stoffer", prøvde jeg å overbevise han om. På toppen av kaken hadde jeg forresten med tre altfor fulle poser med tomflasker. Det var ekstra morsomt. Men når alt kom til alt så var jeg og vekteren enig i at det bare måtte bli værende slik. Så gikk vi til hvert vårt.
Så derfor må man som regel spasere, om man vil komme seg ut av blokken. Men man får stram rumpe. Det sier vaktmesteren. Og det er viktig å til seg.

Og ellers. Jeg ser en del på Mtv (det er sykt bra), bruker for det meste baconost på brødskivene mine (begynt å spise grovt brød, ikke lenger loff), og drikker kokosnøttrom (akkurat nå faktisk).

Nå håper jeg fansen (Frank Erik) er fornøyd med at jeg startet bloggingen igjen. Jeg skal være ivrigere enn noen gang. En ny era er kommet. Gi plass.